THE WANG STAVECHURCH PROJECT

​

​​

Etter samtaler med mesteren ved Norsk Håndverksinstitutt om hvor prekært det var å få se portalen før den ble grovt konservert, tok det ikke lang tid før jeg og min medstudent Maren bestilte billetter sørover – til Wrocław.
Jeg tok kontakt med Jon Anders Fløistad, stipendiat ved instituttet. En travel mann, men en mann med glød. Han fant tid til et møte på Union på UiO, der vi snakket om portalens skjebne – og om hva en destruktiv bevaring kunne bety for fremtidig forskning på verktøy, tradisjon og håndverk. Han hadde selv vært med på rekonstruksjonen av Urnesportalen, og delte vår uro – og vår entusiasme. Etter møtet var det klart: også han skulle bli med.

Vi var to studenter og én håndverker. Vi gikk glipp av noen forelesninger og måtte betalte reisen av egen lomme. Vi kjente knapt hverandre, men skulle snart dele både et parr hostellrom i Wrocław og Praha, og nysgjerrighet, latter og bekymring. Spente og oppglødde satt vi på flytoget – fulle av spørsmål.
Hvordan skulle vi komme oss fra Wrocław til Karpacz? Ville vi bli tatt imot? Var kirken i det hele tatt åpen for oss – og fikk vi lov til å dokumentere ornamentikken med lys og kamera? Og på hjemveien – hvordan skulle vi komme oss til Praha, og hvor skulle vi sove?
Alt dette fikk vente. Vi var på vei. Vi hadde et oppdrag.

Etter flytog, fly og tog begynte vi på den siste etappen til fots – en times gange i bratt motbakke. Klokken var passert ni, det var mørkt og stille da vi gikk av toget. Fjellbyen var rolig, bratt og fin. Neste morgen fortsatte vi oppover, en halvtime til, gjennom en sjarmerende, men sesongforlatt skibygd. Flotte hoteller sto tause mot høståsene. Så, etter et par svinger på brosteinsveien, åpenbarte den seg:
Stavkirken.
Stolt, mørk og praktfull – med dragehoder, buede søyler og utskårne vinduer. Den sto der, taus i sin prakt, med vakre utskjæringer og detaljer, skjellkledd tak, solid treverk , takrytter og runde glassverkskunster, omgitt av en liten hage, en fontene, og et steintårn som voktet mot vær og vind. Wang stavkirke.
Vi trådte inn.

Vi forklarte hvem vi var – og ble tatt godt imot. Kirkebetjenten snakket ikke engelsk, men litt haltende tysk. Resten ble formidlet med smil, nikk og håndtrykk. Vi trengte ikke å betale.
En stavkirke er en sanselig opplevelse. Det er noe nesten overjordisk ved å stå så nær det originale materialet. Lukten av treverk, lyden av regnet som slår i treveggene. Oss, og mange århudrer med historie sto der og lyttet til uværet som jomet utenfor. Hver minste detaljer på portalen - fra fortid til nåtid - forteller en historie. Som Erla Hohler skrev er portalkunsten som et fysisk fenomen. Det er stille – og likevel mektig. Flere spørsmål enn svar; hva skyldes at noen stiler vedvarer og utrykkes, mens andre forsvinner? Hvilke importerte ideer ble videreført og hvordan ble eldre lokale tradisjoner inkomporert i møte med nye? Hva betydde visse motiver og historier for menneskene i de lokale bygdene og hvem var menneskene som gjorde utskjæringene? Hva har hedens opprinnelse og hva er kristen ikonogafi?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det fysiske objektet er en manifestasjon av en kroppslig bevegelse, og hver utføring viser til et en persons unike håndbevegelser, åresvis av opplæring og øving. Ideer og tanker i et utrolig krevende håndverk. identitet og kollektiv erindring. Fortellinger og historier. Store sirkler og små feil - vi stirret på historien og det kunne kjennes ut som om den stirret tilbake. En stavkirkeportal inneholder også strenge systemer og forhåndsdefinerte regler, regler som de lærde mener viser til en utdanning trolig av  internasjonal klasse, dermed også internasjonale arbeidere. 


Kirkeklokkene lød over oss, deretter en stemme – forhåndsinnspilt, men tydelig. Jeg kunne ikke la være å tenke på Søsterklokkene av Lars Mytting. Vi fikk en plakat med talen i norsk oversettelse – historien om en kirke som hadde reist langt, men aldri glemt hvor den kom fra.
Etterpå kom kirkebetjenten frem med en stav i hånden. Han pekte mot portalen, fulgte linjene med ro og verdighet, og forklarte med klar stemme på polsk. Vi fanget glimt av noen gjenkjennelige ord som viking, Midtgard og Olav Haraldsson.
Gjennom dagen kom stadig nye besøkende. Kirkebetjeneren med samme seanse, samme varme, samme stolthet.
Det var ingen tvil – stavkirkens ånd ble forvaltet med kjærlighet. Og portalen, et materiell mellom fortid og samtid, ble bevart ikke bare i tre, men i menneskers fortellinger.
Hvor de trakk historiene om flyttingen av stavkirken fra Vang i Valdres fra, eller hvor korrekt vikingenes historie er, vet jeg ikke, og fortellingene kunne sikkert vært forbedret. Men i formidlingen deres blir ikke historien om norsk kultur glemt i alle fall, den lever videre, hver eneste dag, gjennom de mange tusen besøkende.

​

Å være i kirken gjorde sterkt inntrykk. Det var motstridende og mangfoldige tanker: trygt og åpent, men også preget av uro og tidens spor. Portalene sto der med sin egen rytme og originalitet – bortsett fra kvadratiske felt der laserteknologi var brukt på det gamle treverket, ja, test av laser på originalt treverk. En del av konserveringsplanen. Lyse, nesten lodne flekker i den mørke, grove ornamentikken. Men vi var forberedt på det, og håndverkeren som fulgte oss, den dyktige og kunnskapsrike Jon Anders, mente at teknikken slett ikke var så ille som fryktet.

Det finnes mye å si om denne prosessen – om tidligere og nåværende konservering, om fremtidige løsninger, om det juridiske, det byråkratiske, det internasjonale.
Om hva som trolig er riktig (etter vestlig verdi og konserveringsetikk) – og hva som var feil.
Og mye ble også skrevet, dokumentert, rapportert. Selv skrev vi en lang og viktig rapport som førte til en stans av restureringsprogrammet. (Mange flere enn oss har bidratt til dette, store aktører, men vi vet at vårt arbeid var en viktig del av denne prosessen).

Denne risen, Kirkens reise, er en kompleks sak. 
Og store deler av prosess er utenfor mitt styre. 
Dermed kan jeg bare fortelle min opplevelse. Og vår deltagelse.

 

Som møtet med sognepresten, Edwin Pech. Dette ga ett stort inntrykk. 
Han snakket ikke engelsk, men en polsk venn av meg kunne hjalp oss som tolk. Vi ble invitert inn på kontoret hans – et rom fylt av orden og stolthet. På veggene hang bilder fra Valdres, norske flagg, pins med polske og norske symboler sammen, og små rekvisitter som vitnet om en sterk tilhørighet til både kirken, Norge og Karpazc. Han viste oss permer fulle av korrespondanse, oversettelser, dokumenter – et arkiv av engasjement.
Mitt inntrykk var klart: Pech ønsket mer enn noe en konservering i tråd med norske standarder og ønsker. En kirke hvor alle var velkomne.

 

Inspirert av Norsk Folkemuseum ønsket han samtaler og seminarer - et møtepunkt for interesserte, på kryss og tvers av landegrenser. Nettopp det kirken er. Norge har en sterk kulturarv, men det meste stammer fra et felles europeisk opphav og lange reiseveier av kommunikasjon mellom mennesker, utveksling og utvikling av ideer, natur, politikk, makt, religion, verdensbilde, tradisjon og kunnskapsoverføring, og kanskje har vi mer enn vi tror til felles med våre naboland? La denne historien, denne kirkens særegne fortelling være en påminnelse på det. Menneskemøtene som oppstår mellom nasjoner.
For kanskje er det nettopp dette vi kan trekke ut av opplevelsen:
At stavkirkeportalene aldri bare har vært et norsk fenomen– de er også et møtepunkt mellom kulturer, et vitnesbyrd om det delte, det flerkulturelle.

Og her, i fjellene i Karpacz, deles fortiden igjen –
en adskilt historie som lever videre i vår samtid.